What's the point?

Jeg er dårlig til å lese andres blogger, men noen kan man rett og slett ikke unngå å "se"/legge merke til. Jeg tenker på pupper! Nå har jeg ikke for vane å gå rundt å tenke på pupper, så frem til fall de ikke er mine egne. Men, noen ganger kan med rett og slett ikke la være å ta en titt. Ja, på andres mener jeg. De skriker mot deg i rent hysteri: "Se på meg, se på meg." Så gjør man det man blir oppfordret til, og så ser man på sine egne etter på. Hmmmm....dette kan jo ikke stemme, slik ser da ikke mine ut? De kan da ikke være ekte? Og, i 80 % av tilfellene (mulig dette var å ta i litt for mye) så er de faktisk ikke det.

Nå var det ikke meningen at dette skulle bli et "puppe-innlegg". La meg heller komme frem til det som egentlig er poenget mitt. Ok da, tilbake til pupper, bare en liten stund til. Da jeg opprettet bloggen min så tenkte jeg nøye igjennom hva som skulle være mitt tema. Mange har jo faktisk pupper som tema. Jeg mener, bilder av sine egne på nett. Gjerne også resten av kroppen i tillegg. Dette fordi noen faktisk lever av å vise den frem, andre fordi de er stokk dumme i hodet. (spør du meg) Jeg var aldri inne på tema "pupp". Rett og slett fordi mine ikke er fylt til randen av silikon. Ergo: hvem tar seg bryet med å kikke på en vanlig B-cup? Nei, skal du blogge om pupper så bør de minst være en stor D. I alle fall hva illustrasjon angår. Jeg kunne jo selvsagt skrytt på meg en D-cup, men det vil være som å si man er 29, når man egentlig er nærmere 40. Totalt bortkastet, og lite troverdig.

Hva er det egentlig som får oss jenter til å legge ut bilder av puppene våre på nettet? Nå skal jeg ikke dra alle over en kam, men mange gjør det jo, frivillig eller den litt mer ufrivillig varianten. Gjerne i samsvar med alkohol, kombinert med en kveld på byen. Krydrer man med litt Facebook og dårlig humor, så har du ca. halvparten av bildene til halvparten av vennene mine på den nevnte sosiale kanalen. Hvorfor følger det forresten ikke med alko-lås på mobiltelefoner?

Poenget mitt er, om jeg nå ikke er en trippel D, om jeg bare er blant den "kjedelig" normalen, så er jeg glad at jeg har begge puppene mine i behold. Men jeg trenger da for helvete ikke å legge dem ut på nettet av den grunn!!! Til de av dere som synes dette bør bli en olympisk gren, så ønsker jeg fortsatt lykke til med oppgaven. Men, burde ikke silikon da stilles i samme gate som doping?

Om jeg er sjalu? Visst pokker er jeg det! Selvsagt ville også jeg hatt en guddommelig kropp, pupper som spratt ut av blusen og som laget totalt bilkaos på E6 fordi bildet av meg, i form av en H&M-plakat, blendet alle i begge kjøreretninger. Nå er det en gang ikke sånn og jeg må ta til takke med det jeg har fått. Fått, ja....bedt om: NEI! Hvis du skulle ha forandret på en ting ved deg selv, hva ville det ha vært? Personlig hadde jeg bedt om å bli skrudd helt fra hverandre og satt sammen igjen, denne gang slik at alle delene hadde passet sammen.

Skikkelig på rævva!

Plutselig lå jeg der. Stiv som en stokk, og med et undrende blikk rettet opp mot himmelen. Det hadde gått så fort, men like vel så sakte. Jeg hadde fått tid til å tenke om jeg hadde husket å kjøpe alt det nødvendige til søndagsmiddagen, om jeg hadde husket å låse døra og om jeg hadde blåst ut stearinlyset på stuebordet. Egentlig var alt dette helt unødvendige tanker, det som var viktig nå var å finne ut hvordan jeg kom meg ut av situasjonen jeg hadde havnet i.

Du har ikke den ringeste anelse om hva jeg snakker om? Vel, la meg ta det helt fra begynnelsen av.

Det var søndag. Dagen for å ligge litt lengre enn man vanligvis pleier. Den gang ei: bikkja hadde ikke de samme planene og jeg ble vekket av små klynk som på hundespråk betyr: "Jeg vil ut å tisse. Jeg driter i om det er søndag aldri så mye og klokka bare er 06.30." Lettere småirritert over å bli dratt ut av den varme dyna, kryper jeg til korset og i "søvne" mumler: "Ja, ja, ja....jeg skal være med deg ut." Jeg trekker på meg den usexy treningsbuksa, superundertøy-overdelen og med mysende øyne følger jeg etter den relativt våkne bikkja som har kun et mål for øyet: Å tisse!

At jeg i det hele tatt kom meg helberget ned fra 2.etasje var et under. Jeg visste det hadde sluddet i løpet av natta og at veien utenfor antageligvis var type "småskummel". Jeg stabbet forsiktig ned mot gangbanen, i håp om å finne en grønn flekk hvor bikkja kunne skvette fra seg slik at jeg kunne få finne senga mi igjen. (jepp, min kjære hund har det med at det er bedre å tisse på gress enn snø. Jeg går med andre ord en litt kjesom årstid i møte)

Trøtt og fæl, og kanskje ikke med verdens beste tålmodighet, følte jeg meg mer trygg på underlaget og langet i vei. I det jeg skulle runde hjørnet, ved enden av gjerdet, merket jeg at noe kom til å skjære seg. Et lett snødekke hadde gitt ly for frossen is, og det var denne jeg skulle få stifte et bedre bekjentskap med. Ufrivillig sådan, men akkurat der og da følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Det var som om skoene mine ble dratt bortover, og plutselig så jeg dem i nokså lik høyde med hodet mitt. Det var da alt begynte å gå sakte, men desto fortere da jeg kjente at rumpa endelig møtte bakken. Eller rettere sakt venstrearmen. Jeg tror det var den som nådde underlaget først, det kjennes i alle fall slik ut i dag.

Bikkja, som hadde merket rykket, kom løpende mot meg med glede i blikket. "Jippi, mor vil leke med meg", regner jeg med at han tenkte. Selv tenkte jeg på helt andre ting. Lek var ikke en av dem. Ok, det var på tide å ta et raskt overblikk, en liten oppsummering: Manglet jeg noen kroppsdeler? Var i så fall alle kroppsdelene riktig vei? Blødde jeg? Nei, hverken det ene eller det andre, og faktisk hadde jeg ikke så vondt heller. Jeg børstet av meg litt snø og fortsatte på gåturen, nesten som om ingen ting hadde skjedd. Bikkja fikk tisset og jeg fikk slappet av noen timer. Det var ikke før på kvelden det kom....smertene.

Jeg tror ikke jeg har brukket noe, men at jeg har fått skikkelig juling skal være sikkert og visst. Derfor har jeg gått til anskaffelse av brodder! 49 kroner....mulig det var 49,50. En billig investering, åkke som. Snodig dette med brodder, hvordan det får en til å føle seg 40 år eldre. Men, jeg slipper da å gå som ei gås!

Innbrudd???

"Jeg kjente jeg ble svett. Pulsen økte i kapp med pusten. Øynene stod som to tinntallerkener ut av hodet på meg. Hva hadde skjedd? Hadde det vært noen i leiligheten? Jeg kikket rundt meg for å se om det var noe annet som manglet. Nei, det virket ikke sånn. Det var bare de fire søppelposene fra gangen som var borte.

Tid for brainstorming: kunne det ha vært meg selv som hadde gått ut med dem tidligere på dagen, og at hjernen bare spilte meg et puss? Nei, jeg ville ha husket at jeg hadde gjort det. Veien fra 2.etasje, ned den bratte trappa, av med den vrange låsen og opp med det illeluktende lokket på dunken ville jeg ha husket.

Men, seriøst! Hvem bryter seg inn i en leilighet for å stjele søppel? Jeg regner da med at de først ville ha gått etter noe av verdi. Jeg mener å huske at posene kun inneholdt gårsdagens taco-rester og annet diverse ubrukelige greier. Det er jo derfor det ligger der....i søpla mener jeg, for at man ikke trenger det mer.

Jeg stakk hodet ut døra for å se om jeg kanskje kunne ha satt posene på utsiden. Nei, ingen poser. Ikke et lite spor en gang som kunne ha avslørt "flukten". Hva i all verden var det som egentlig foregikk? Burde jeg sjekke andre steder i leiligheten? Kanskje tyven fremdeles var her? Nei, da burde jo bikkja ha reagert. Skulle jeg ringe politiet? Å si hva? At noen hadde brutt seg inn i leiligheten min for å stjele søppel? Ja, den saken regner jeg med hadde blitt førsteprioritet.

Jeg skvetter til da døra går opp og min samboer kommer inn. Han blir stående å se på meg som om jeg skulle ha vært en fremmed. "Skjer a?" spør han. "Du ser litt bleik ut." "Søpla", stammer jeg. "Noen har tatt søpla." "Tatt?", svarer han. "Jeg kastet den i sted jeg." Han tar av seg skoene og går inn på stua. Jeg følger han med blikket. Like forfjamset som da hun dama i reklamen våkner opp og finner ut at det er George Clooney hun har giftet seg med. Tatt søpla? Har han tatt søpla? Kastet den? Har han faktisk kastet den? Jeg siger sammen i ren lykke, kjenner tårene strømme på i øyekroken. Så puster jeg lettet ut, ikke fordi jeg er glad for at vi ikke har hatt innbrudd (forstå meg rett), men for at han faktisk har gått med søpla. Kjære Gud, måtte jeg få oppleve denne frykten igjen. Det er nemlig verdt det."

Pessimistisk optimist

Jeg nærmer meg 40! Litt panikk har jeg jo, men ikke mer enn at jeg klarer å stå opp om morgenen og akseptere at jeg er et skritt nærmere. En del av meg vil ha tilbake "tiden uten bekymringer", men så slår det meg at uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det, så tikker klokka fremdeles mot høyre.

Jeg er en rastløs sjel, noe som godt kan beskrives her jeg sitter på jobb når jeg egentlig er sykemeldt. Jeg har jobbet mine 20% denne uka, men liker følelsen av nykokt kaffe, pepperkaker og kollegene mine som småprater i bakgrunnen.

Da jeg, den 19.september 2011, stod med sykemeldingen min i hånda, boblet hodet mitt over av ideer på hva jeg kunne fylle hverdagen min med. Jeg var kjempeflink de to første ukene. Jeg trente, gikk lange turer med hunden, slappet av og gjorde akkurat som jeg selv ville. I dag, 25.november, virker det som kroppen har resignert og kreativiteten min har møtt veggen. Jeg har feilet....igjen.

Feilet, ja. Jeg har en lang liste over ting som ikke har gått slik jeg hadde ment det skulle gå. Selvsagt har jeg fremdeles tid til å pynte på resultatet, men det meste må jeg bare la ligge, å innse at jeg ikke får gjort noe med. Hvem sin feil var det egentlig? Var det bare min? Samme hvor mye jeg leter etter en syndebukk, så slutter sirkelen på samme stedet hvor den begynt: hos meg selv.

Jeg er en egoist. Alltid "føre var". Jeg har et voldsomt behov for kontroll og sliter med et handlingslammet senter i hjernen som er like mye sykemeldt som meg selv. Jeg er kanskje den mest pessimistiske optimisten du noen sinne har møtt, meg jeg er bare meg selv - og slik må det være. Alle andre er jo allerede opptatt.

Velkommen til bloggen min "Timeout".