Pessimistisk optimist

Jeg nærmer meg 40! Litt panikk har jeg jo, men ikke mer enn at jeg klarer å stå opp om morgenen og akseptere at jeg er et skritt nærmere. En del av meg vil ha tilbake "tiden uten bekymringer", men så slår det meg at uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det, så tikker klokka fremdeles mot høyre.

Jeg er en rastløs sjel, noe som godt kan beskrives her jeg sitter på jobb når jeg egentlig er sykemeldt. Jeg har jobbet mine 20% denne uka, men liker følelsen av nykokt kaffe, pepperkaker og kollegene mine som småprater i bakgrunnen.

Da jeg, den 19.september 2011, stod med sykemeldingen min i hånda, boblet hodet mitt over av ideer på hva jeg kunne fylle hverdagen min med. Jeg var kjempeflink de to første ukene. Jeg trente, gikk lange turer med hunden, slappet av og gjorde akkurat som jeg selv ville. I dag, 25.november, virker det som kroppen har resignert og kreativiteten min har møtt veggen. Jeg har feilet....igjen.

Feilet, ja. Jeg har en lang liste over ting som ikke har gått slik jeg hadde ment det skulle gå. Selvsagt har jeg fremdeles tid til å pynte på resultatet, men det meste må jeg bare la ligge, å innse at jeg ikke får gjort noe med. Hvem sin feil var det egentlig? Var det bare min? Samme hvor mye jeg leter etter en syndebukk, så slutter sirkelen på samme stedet hvor den begynt: hos meg selv.

Jeg er en egoist. Alltid "føre var". Jeg har et voldsomt behov for kontroll og sliter med et handlingslammet senter i hjernen som er like mye sykemeldt som meg selv. Jeg er kanskje den mest pessimistiske optimisten du noen sinne har møtt, meg jeg er bare meg selv - og slik må det være. Alle andre er jo allerede opptatt.