Du har ikke den ringeste anelse om hva jeg snakker om? Vel, la meg ta det helt fra begynnelsen av.
Det var søndag. Dagen for å ligge litt lengre enn man vanligvis pleier. Den gang ei: bikkja hadde ikke de samme planene og jeg ble vekket av små klynk som på hundespråk betyr: "Jeg vil ut å tisse. Jeg driter i om det er søndag aldri så mye og klokka bare er 06.30." Lettere småirritert over å bli dratt ut av den varme dyna, kryper jeg til korset og i "søvne" mumler: "Ja, ja, ja....jeg skal være med deg ut." Jeg trekker på meg den usexy treningsbuksa, superundertøy-overdelen og med mysende øyne følger jeg etter den relativt våkne bikkja som har kun et mål for øyet: Å tisse!
At jeg i det hele tatt kom meg helberget ned fra 2.etasje var et under. Jeg visste det hadde sluddet i løpet av natta og at veien utenfor antageligvis var type "småskummel". Jeg stabbet forsiktig ned mot gangbanen, i håp om å finne en grønn flekk hvor bikkja kunne skvette fra seg slik at jeg kunne få finne senga mi igjen. (jepp, min kjære hund har det med at det er bedre å tisse på gress enn snø. Jeg går med andre ord en litt kjesom årstid i møte)
Trøtt og fæl, og kanskje ikke med verdens beste tålmodighet, følte jeg meg mer trygg på underlaget og langet i vei. I det jeg skulle runde hjørnet, ved enden av gjerdet, merket jeg at noe kom til å skjære seg. Et lett snødekke hadde gitt ly for frossen is, og det var denne jeg skulle få stifte et bedre bekjentskap med. Ufrivillig sådan, men akkurat der og da følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Det var som om skoene mine ble dratt bortover, og plutselig så jeg dem i nokså lik høyde med hodet mitt. Det var da alt begynte å gå sakte, men desto fortere da jeg kjente at rumpa endelig møtte bakken. Eller rettere sakt venstrearmen. Jeg tror det var den som nådde underlaget først, det kjennes i alle fall slik ut i dag.
Bikkja, som hadde merket rykket, kom løpende mot meg med glede i blikket. "Jippi, mor vil leke med meg", regner jeg med at han tenkte. Selv tenkte jeg på helt andre ting. Lek var ikke en av dem. Ok, det var på tide å ta et raskt overblikk, en liten oppsummering: Manglet jeg noen kroppsdeler? Var i så fall alle kroppsdelene riktig vei? Blødde jeg? Nei, hverken det ene eller det andre, og faktisk hadde jeg ikke så vondt heller. Jeg børstet av meg litt snø og fortsatte på gåturen, nesten som om ingen ting hadde skjedd. Bikkja fikk tisset og jeg fikk slappet av noen timer. Det var ikke før på kvelden det kom....smertene.
Jeg tror ikke jeg har brukket noe, men at jeg har fått skikkelig juling skal være sikkert og visst. Derfor har jeg gått til anskaffelse av brodder! 49 kroner....mulig det var 49,50. En billig investering, åkke som. Snodig dette med brodder, hvordan det får en til å føle seg 40 år eldre. Men, jeg slipper da å gå som ei gås!
