Innbrudd???

"Jeg kjente jeg ble svett. Pulsen økte i kapp med pusten. Øynene stod som to tinntallerkener ut av hodet på meg. Hva hadde skjedd? Hadde det vært noen i leiligheten? Jeg kikket rundt meg for å se om det var noe annet som manglet. Nei, det virket ikke sånn. Det var bare de fire søppelposene fra gangen som var borte.

Tid for brainstorming: kunne det ha vært meg selv som hadde gått ut med dem tidligere på dagen, og at hjernen bare spilte meg et puss? Nei, jeg ville ha husket at jeg hadde gjort det. Veien fra 2.etasje, ned den bratte trappa, av med den vrange låsen og opp med det illeluktende lokket på dunken ville jeg ha husket.

Men, seriøst! Hvem bryter seg inn i en leilighet for å stjele søppel? Jeg regner da med at de først ville ha gått etter noe av verdi. Jeg mener å huske at posene kun inneholdt gårsdagens taco-rester og annet diverse ubrukelige greier. Det er jo derfor det ligger der....i søpla mener jeg, for at man ikke trenger det mer.

Jeg stakk hodet ut døra for å se om jeg kanskje kunne ha satt posene på utsiden. Nei, ingen poser. Ikke et lite spor en gang som kunne ha avslørt "flukten". Hva i all verden var det som egentlig foregikk? Burde jeg sjekke andre steder i leiligheten? Kanskje tyven fremdeles var her? Nei, da burde jo bikkja ha reagert. Skulle jeg ringe politiet? Å si hva? At noen hadde brutt seg inn i leiligheten min for å stjele søppel? Ja, den saken regner jeg med hadde blitt førsteprioritet.

Jeg skvetter til da døra går opp og min samboer kommer inn. Han blir stående å se på meg som om jeg skulle ha vært en fremmed. "Skjer a?" spør han. "Du ser litt bleik ut." "Søpla", stammer jeg. "Noen har tatt søpla." "Tatt?", svarer han. "Jeg kastet den i sted jeg." Han tar av seg skoene og går inn på stua. Jeg følger han med blikket. Like forfjamset som da hun dama i reklamen våkner opp og finner ut at det er George Clooney hun har giftet seg med. Tatt søpla? Har han tatt søpla? Kastet den? Har han faktisk kastet den? Jeg siger sammen i ren lykke, kjenner tårene strømme på i øyekroken. Så puster jeg lettet ut, ikke fordi jeg er glad for at vi ikke har hatt innbrudd (forstå meg rett), men for at han faktisk har gått med søpla. Kjære Gud, måtte jeg få oppleve denne frykten igjen. Det er nemlig verdt det."

Pessimistisk optimist

Jeg nærmer meg 40! Litt panikk har jeg jo, men ikke mer enn at jeg klarer å stå opp om morgenen og akseptere at jeg er et skritt nærmere. En del av meg vil ha tilbake "tiden uten bekymringer", men så slår det meg at uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det, så tikker klokka fremdeles mot høyre.

Jeg er en rastløs sjel, noe som godt kan beskrives her jeg sitter på jobb når jeg egentlig er sykemeldt. Jeg har jobbet mine 20% denne uka, men liker følelsen av nykokt kaffe, pepperkaker og kollegene mine som småprater i bakgrunnen.

Da jeg, den 19.september 2011, stod med sykemeldingen min i hånda, boblet hodet mitt over av ideer på hva jeg kunne fylle hverdagen min med. Jeg var kjempeflink de to første ukene. Jeg trente, gikk lange turer med hunden, slappet av og gjorde akkurat som jeg selv ville. I dag, 25.november, virker det som kroppen har resignert og kreativiteten min har møtt veggen. Jeg har feilet....igjen.

Feilet, ja. Jeg har en lang liste over ting som ikke har gått slik jeg hadde ment det skulle gå. Selvsagt har jeg fremdeles tid til å pynte på resultatet, men det meste må jeg bare la ligge, å innse at jeg ikke får gjort noe med. Hvem sin feil var det egentlig? Var det bare min? Samme hvor mye jeg leter etter en syndebukk, så slutter sirkelen på samme stedet hvor den begynt: hos meg selv.

Jeg er en egoist. Alltid "føre var". Jeg har et voldsomt behov for kontroll og sliter med et handlingslammet senter i hjernen som er like mye sykemeldt som meg selv. Jeg er kanskje den mest pessimistiske optimisten du noen sinne har møtt, meg jeg er bare meg selv - og slik må det være. Alle andre er jo allerede opptatt.

Velkommen til bloggen min "Timeout".

Endelig er jeg i gang! Jeg har i mange år fundert på om jeg skulle gå til anskaffelse av en blogg, men det har stort sett bare blitt til at jeg har registrert en profil og fomlet med designet....og så har jeg gitt opp.
Denne gangen velger jeg å tro at jeg skal klare å ta meg selv i nakken å fullføre det jeg har begynt på.

Hva tanken med bloggen min er? For min del, som navnet tilsier, ønsket jeg en side hvor jeg kunne ta meg en liten timeout i hverdagen, være min egen herre og gjøre det jeg liker aller best - nemlig å skrive. Her kan jeg selv være moderator, si og mene akkurat det jeg vil - når jeg vil og om hva jeg vil. Innen for rimelighetens grenser, selvsagt.

"Veien blir til mens man går", sies det...så noen planer, utover å ha en liten "lekegrind" for ord og uttrykk, har jeg ikke. Ønsket er vel at de som leser bloggen min skal kunne bli litt bedre kjent med meg (og mitt), og kanskje har også DU noe på hjertet du vil komme med. Mulig også du trenger en timeout i hverdagen?