Tid for brainstorming: kunne det ha vært meg selv som hadde gått ut med dem tidligere på dagen, og at hjernen bare spilte meg et puss? Nei, jeg ville ha husket at jeg hadde gjort det. Veien fra 2.etasje, ned den bratte trappa, av med den vrange låsen og opp med det illeluktende lokket på dunken ville jeg ha husket.
Men, seriøst! Hvem bryter seg inn i en leilighet for å stjele søppel? Jeg regner da med at de først ville ha gått etter noe av verdi. Jeg mener å huske at posene kun inneholdt gårsdagens taco-rester og annet diverse ubrukelige greier. Det er jo derfor det ligger der....i søpla mener jeg, for at man ikke trenger det mer.
Jeg stakk hodet ut døra for å se om jeg kanskje kunne ha satt posene på utsiden. Nei, ingen poser. Ikke et lite spor en gang som kunne ha avslørt "flukten". Hva i all verden var det som egentlig foregikk? Burde jeg sjekke andre steder i leiligheten? Kanskje tyven fremdeles var her? Nei, da burde jo bikkja ha reagert. Skulle jeg ringe politiet? Å si hva? At noen hadde brutt seg inn i leiligheten min for å stjele søppel? Ja, den saken regner jeg med hadde blitt førsteprioritet.
Jeg skvetter til da døra går opp og min samboer kommer inn. Han blir stående å se på meg som om jeg skulle ha vært en fremmed. "Skjer a?" spør han. "Du ser litt bleik ut." "Søpla", stammer jeg. "Noen har tatt søpla." "Tatt?", svarer han. "Jeg kastet den i sted jeg." Han tar av seg skoene og går inn på stua. Jeg følger han med blikket. Like forfjamset som da hun dama i reklamen våkner opp og finner ut at det er George Clooney hun har giftet seg med. Tatt søpla? Har han tatt søpla? Kastet den? Har han faktisk kastet den? Jeg siger sammen i ren lykke, kjenner tårene strømme på i øyekroken. Så puster jeg lettet ut, ikke fordi jeg er glad for at vi ikke har hatt innbrudd (forstå meg rett), men for at han faktisk har gått med søpla. Kjære Gud, måtte jeg få oppleve denne frykten igjen. Det er nemlig verdt det."
